Casaramasa.com">

MC-tours in Spain

” Æ går å græv makk” sa jeg. Hedvik hadde akkurat hentet meg på flyplassen i Tromsø, og vi var nå kommet til mine foreldres hus i Malangen. Nå skulle hun levere bilen til søstra, og hente motorsykkelen som sto der. Jeg var akkurat kommet hjem fra jobb i Gulf of Mexico nå på lørdagskvelden, og hadde passelig jetlag. Vi hadde planlagt Finnmarktur i et år, og hvis vi skulle rekke alt måtte vi bare gå i gang. Man kan ikke dra til Finnmark uten fiskeutstyr, så Hedvik var beordret ut å handle teleskopstenger og diverse annet turutstyr mens jeg var på jobb.

Søndag klokka 15:00 Startet vi fra Lakseide i Malangen. Det var lettskyet, tørt, og til og med 14 grader 19 August. To stk spanskregistrerte Schnellpanzer på tur til Europas ende. Bensinfyllestopp i Skibotn før vi girgassa opp dalen mot Finnland. Var litt skeptiske før tolla, for vi hadde Spansk pølse, rødvin og oliven med chili i bagasjen. Kanskje ble vi arrestert og sendt i den Finske Vinterkrigen?



Hedvik stoppa over grensen i Kilpisjarvi også. Vet ikke helt om det var han Nederlenderen på Adventuren eller om det var skiltet med finnebiff, øl og hamburger som frista. Nederlenderen klaga over oljeforbruk. Jeg svarte at tre-fire liter på 10 000 km var normalt. Han stirret sjokkert på meg, kleiv på jernet og brølte ned mot kysten. Butikken var stengt, så hun fikk ikke tilskuddet til kvelds-snop (varm grillribbe) som hun tenkte. Hun hadde forutsett at det ikke ble noe mer varm mat på oss den dagen. Det var utrygt for regn, så vi dro på dressene for sikkerhets skyld. Egentlig også like mye for temperaturen sin skyld.
Videre innover mot Karesuando kom det ei av de der kjempelange rettstrekningene som innbyr til å dra på. Det gjorde jeg ei kort stund, tunellsynet kom, og plutselig kom jeg på et par episoder mine kjenninger hadde hatt med ublide møter med reinflokker. En med knekt tå, og begge uten sykkel resten av sesongen. Jeg slakka ned.
Videre innover Finnland. Vi hadde ikke satt noe mål for dagen, men vi tenker gjerne likt, så det var vel: Kom dere ut av Finnland. Vi har ikke gode erfaringer med Finnland fra før i verden. Nå hadde vi jo nylig lært at bensin får man ikke kjøpt på kortautomatene, og alle stasjonene der oppe i ødelandet stenger klokka seks om kvelden. Etter Vittangi begynte jeg å se på tankmåleren, eller rangen, som det nå heter. Der sto det at det kunne bli knapt med bensin før Kautokeino, så da vi passerte en stasjon like før Norskegrensa, svingte jeg inn, og fant en seddelautomat. Euro hadde jeg også, så da fiksa det seg.
Det hadde klarnet opp igjen, og Finnmarksvidda lå badet i nydelig kveldssol. Speilblanke tjern som lå i skyggen ved veien hadde en lav trolsk tåkedott like over vannet. Vi stoppet og tok noen bilder. Klokka var over åtte om kvelden, og da vi fortsatte videre begynte en liten lampe å lyse i dashbordet. Frost-alarm! De siste kilometrene nedover mot Kauto var det bare 1 plussgrad, og klokka var ikke 9 ennå.
Det kom til å bli en skikkelig frostnatt!



Vi trilla inn til Kauto Camping, fikk oss et varmt rom, varm dusj, et glass vin og litt Spansk tapas.

Bevisst treghet og litt kos gjorde at vi ikke starta før klokka ti dagen etterpå. Det dryppet heftig fra takene da jeg var ute og snøset i været klokken ni. Ingen vits i å friste skjebnen med is på veien.
På bensinstasjonen like etter brua fikk vi følge med en søta bror som skulle til Norkapp. Han klarte å klore seg fast bak oss til Karasjok, hvor han dreide Nordover E6 Til Lakselv. Vi hadde en kort stopp i Karasjok, hvor vi kjøpte kart og banan. Også fikk vi tissa! Sola skein, skinte, hvordan pokker bøyer man det der? Sola varmet, og det måtte være en laksefiskers drømmedag nedover Tanavassdraget. 18-20 grader hele veien til Tana Bru. Alt av insekter som finnes der oppe klekket den dagen, så syklene var tapetsert med insektlik da vi stoppet ved en kro ved Tana Bro for å spise. Hadde glemt at det fantes furuskog i Tanadalen. Ikke mye, men noen steder nok til at det kunne sages.



Over Tana bro og mot Skippagurra. Minner strømmet på fra min ungomstid og sommerjobb i Finnmark. Campingtur til Skippagurra, og harrytur til Polmak i Finnland . Senere ble jo Skippagurra kjent for andre ting, men nå er det stille igjen. Måtte innom å se på Tana Camping, før vi dro videre.
Over haugen ligger Varangerbotn, som er et veikryss med bensinstasjon og to veikroer, fire hus og utedass. Den ene kroa drevet av et par særlig feminine Italienere, viste det seg på returen. Denne gangen dro vi bare rett forbi.
Karlebotn, Nesseby, Hammernes, Vestre Jakobselv, Paddeby og Vadsø. Vestre Jakobselv er et nydelig tettsted som så levende ut, med fiskebruk og velholdte båter i havna. Sikkert fin lakseelv også.
Utover Varangerfjorden, som er merket som severdighet, sto sola høyt på himmelen, og fjorden hadde den grønne fargen som man ikke ser andre steder enn i Finnmark, eller bre-skjøer i høyfjellet. En frisk vestlig bris som gjorde at bølgene gikk hvit på fjorden fortalte meg at vi må skynde på utover til Hamningberg før han dreide mer Nordlig med regn.








Kiby, Ekkerøy, Krampenes, Skallelv og Komagvær. Små tettsted med små, enkle etterkrigshus. Alle disse navnene setter gjenklang i hodet mitt av historier man hørte foreldre og besteforeldre fortalte om Tyskerenes brente jords taktikk. For ikke å snakke om heksebrenningene i Vardø.
Høyfjell i fjæra! Samme vierkrattet man ser i tusen meters høyde lenger sør i landet. Og rypa og haren bor faktisk i fjæra!!
Nå er det nok ikke mye som skjer på disse plassene. Positivt var at det fantes flere store storfebruk utover fjorden.
Passerte Kiberg og svingte opp mot Domen. Oppå der fikk vi utsyn til Vardø og de to øyene utenfor. Hornøya, som er den østligste av disse, er Norges østligste punkt, og ligger på meridian med Istanbul.

Nå hadde vi kjørt 450 km i dag for att jeg skulle vise Hedvik de siste 40 kilometrene. Veien til Hamningberg er vanskelig å beskrive. Små hytter ligger kilt mellom skråstilte skiferformasjoner utover første delen av veien. Noen steder har man inntrykk av å være på månen, eller i en sience fictionfilm. Veien er bare 2 meter brei, men har fast dekke. Over en haug møtte vi havet, Austhavet! Det satte intrykk hos Hedvik, der dønningene ble knust mot de stående skiferspirene på en slik måte at hele bukta innenfor lå i en saltvannsdis. Vi stoppet i bukta og tok noen bilder. Lufta smakte av salt sjø.
Jeg husker Austhavet som 14 åring, da jeg satt i vinduet på egnerbua på Finotro i Vardø og så på hurtigruta som gikk ut fra havna på Sørgående. Det gamle Liberiabygget reiste seg i motsjøen så jeg så hele toppdekket ovenfra. Dette var i August. Hva da med en vinterstorm?








Hamningberg hadde sin storhetstid først på 1900 tallet. Da var det mer enn 200 hus på plassen. Noen av de gamelste bygningene som står der ble tømret i Arkangelsk rundt 1730. Deretter fraktet til Hamningberg og oppført der av de Russiske handelsfolkene kalt Pomorene. Nå er det bare 10-20 Bygninger igjen på stedet. De fleste ble revet og flyttet på 60 tallet, da stedet fikk dødsdommen av regjeringen. Hamingberg ble aldri brent av Tyskerene.
Jeg hadde sjanset på at vi fant et sted å overnatte, men vi hadde jo også med telt, da. Vi surra rundt og tok inn sjela av stedet, tok bilder og funderte på hvordan det måtte være å bo der for hundre år siden. Vinden økte på, temperaturen sank, og jeg tenkte at det er best vi finner husly.
Kjørte opp til ett av disse typiske små etterkrigshusene på ett plan der det var folk utenfor. På ti minutter hadde det ordnet seg med hus. Nabohuset var til leie, nøklen gjemt, et telefonnummer til eieren som bodde i Vadsø. Pris avtalt på telefon, og formaliteter utvekslet på SMS. Enkelt når man kan språket ja.








Våkna i blå-otta klokka fem. Lys våken. Prøvde å erte Hedvik litt, men der var det ikke mye liv å spore. Tenkte, pokkers jetlag. Våkne såå tidlig. Sto opp og kokte kaffe. En revehvalp gikk mellom husene og over veien mot fjæra. Drakk kaffe med hodet i vinduskarmen og bare drømte meg tilbake i tid, da vi var her på bygdefest for over tretti år siden. Det var stort for en femtenåring. Da var nesten alle husene her forfallt, og uten maling. Tragisk, men samtidig veldig spesiellt. Reven kom tilbake igjen, og gikk bak husene. Ble for sein med kameraet denne gangen også.
Gikk inn med kaffe til Hedvik og ønsket god morgen. Klokka halv seks, sola skinte inn på soverommet.
Hedvik bare stønnet, men ble glad for den liflige kaffelukta. Hun sovnet igjen allikevel, men på tredje forsøk fikk jeg henne opp. Drakk kaffe, spiste og planla dagen. Men da vi begynte å bli klar til å kle på kjøreklær i 8-tiden kom gråværet. Fra sol til gråvær og duskregn og tåke på ti minutter! Like fasinerende hver gang. Jeg beundrer kystbefolkningen!
Da gikk vi og la oss igjen, tett inntil hverandre, og sov en god time til.

Klokka ti starta vi til Vardø. Veien med skiferen var om mulig enda mer trolsk i tåke og duskregn. Tøft!
Tunellen til Vardø var ikke ferdig sist jeg var der, i 1982. Ikke var det masse snakk om hekser heller, men vi måtte jo ut og se på monumentet over alle som ble drept her. Vi kan vel si drept. De ble torturert til å tilstå, så ble de kastet på sjøen. Hvis de fløt ble de dratt på land og brent. Hvis de sank.. vel, da ble det ikke mer gøy. Hvis de ikke tilsto ble de torturert til de døde. 80-90 personer, på korte femti år?
Kirke og lensmann? Utrolig at dette kunne få skje på bare denne ene plassen i Kongedømmet Danmark.
Mange av de første var samer eller finner, både menn og kvinner. Etter hvert tok det helt av, og folk anga hverandre over en lav sko. Enkelte saker omfattet opp til 6 personer som anga hverandre. Alle ble drept.
Monumentet til 20 millioner står der nå, og vitner om grusomhetene. Om 50 år er det også forfallt og glemt. Vardø er 10 ganger mer tragisk enn for 30 år siden. Alt er forfallt. Halvparten av husene tomme.
Ikke en båt i havna. Ikke ett fiskebruk i drift.















Jeg trodde Vardøhus festning ble bygget i 1730. Det er forsåvidt riktig, dagens festning ble det. Den ble ikke brent under krigen, og er virkelig verdt et besøk. Den første festninga ble bygget rundt år 1300, til forsvar mot Russere. Det er utrolig mye man ikke vet om dette landet!
Vi hadde tenkt å ta Hurtigruta til Båtsfjord klokka 17:30. Klokka ett var vi ferdige å se Vardø, satt med en lunsh på en av de to plassene som var åpne. Jeg ville bare vekk. Det var sterke minner, og gode minner, men nå var alt borte, eller ødelagt, forfallent, råttent. På FiNoTro brygga var vinduene spikra igjen, eller også knust.

Hedvik ville kjøpe med en flaske vin, men polet åpnet ikke før Onsdag. Det var bare Tirsdag.

Vi kjører til Båtsfjord, foreslo jeg. Det er jo bare 250 kilometer. Da er vi der før hurtigruta, og du får handlet vin i Vadsø. Klokka sju om kvelden landet vi hos Hedviks familie i Båtsfjord. Vi fikk en bobil til hus, og mange artige samtaler.
Dagen etterpå kjørte vi til Kongsfjord og Berlevåg. Berlevåg er en levende fiskerlandsby. Også kjent gjennom Berlevåg Mannskor. Kongsfjord er en broket plass, med noe tatt vare på, og noe forfallent. Landhandelen er et skue for seg selv. Der må man bare stoppe å få deg kaffe og vaffel. Det er en blanding av museum, landhandel med sjenkerett og utsalg for lokale kunstnere og antikviteter. De skulle stenge for vinteren helga etter og ta flyet til Gran Canaria, hvor de bodde om vinteren. Regn i lufta denne dagen også, men vi ble aldri våt. Veien Mellom Kongsfjord og Berlevåg er også veldig severdig. Trolsk med så naken og værslitt natur. Dovrefjell i fjæra.








Båtsfjord. Hva skal man si om Båtsfjord? Ett lite pent, men effektivt og vedlikeholdt fiskevær som ligger godt beskyttet mot vær og vind.

Etter ankomst i Båtsfjord var vi invitert med på biltur til Syltefjord. Enda en fraflyttet fjordtarm som det nå bare er en enstøing som overvintrer i. Veien er vinterstengt, så da er det snøskuter som gjelder. Fint er det der også. Veldig fint. Synd det er så krøklete å bo slik vinterstid. Kunstkafeen Stauran Kafe midt i det gamle sentrumet er verdt et besøk. Dama som styrte der var fra Litauen. Lang skrangledame med ei svær såte av halmfarget hår, skitne arbeidsklær og jord på fingrene. Hun luket ugras i en uflidd bakhage. Hadde vert der mange ganger, og bare ville tilbake dit om sommeren for å kople ut. Det skjønner jeg.









Kafeen hadde to små hytter bygd av rakved i bakhagen. Disse leide de ut til feriegjester og laksefiskere. Rom hadde også til leie.
Koselig familiemiddag med fortellinger og tullprat i Båtsfjord. Registrerte ei jente på tolv år som diskret spurte sin far ” hvorfor er han så kraftig, om meg altså”. Faren svarte, like diskret. ”Kanskje man blir sånn av å kjøre så mye motorsykkel.”
Jeg sa” vesst det hadde vært like mye bebyggelse langs veian i Troms, så hadde det vorre 70 og 60 soner overaillt oppover her. Her e det jo 80 og 90 overallt. Koffør e det sånn?”
Finnmarkingan svarte tørt,”E jo ikkje rart, førr d e jo ikkje folk i husan. Dæm e frafløtta”!

Neste dag gikk turen tilbake til Tana.
Først over Båtsfjordfjellet som er 390moh, men ser ut som det ligger 2000 moh.
I Leirpollskogen i Tana, stoppa vi og tok noen bilder hos ”Cowboyen” som Båtsfjordværingene kalte han. Tja, må vel være det for å kjøre en Mercedes halveis ut gjennom fjøsloftet? Cowboyen hadde i alle fall satt en del bygdehistorie på utstilling på en måte som var umulig å overse. Artig tun var det i alle fall.








Tana Bro, Rustefjelbma, Vestertana og Ifjordfjellet. Hadde aldri kjørt den veien, og hadde store forventninger til en kronglete fjellvei som jeg hadde hørt mye om hele livet. Riksvei 890 og 891 Berlevåg/Båtsfjord, Riksvei 88 Ifjordfjellet, Riksvei 888 Ifjord –Mehamn, Riksvei 98 Børselvfjellet STENGT. En av de vanelige meldingene på radioen om vinteren. Stort sett bestandig samtidig.
Helt ny vei, ikke helt ferdig i endene enda. Kjedelig høyfjellsvei som spiser kilometer, ligger høyt og åpent for at snøen skal blåse bort, og innbyr til god fart. Kjøreopplevelse er det ikke. Samme type vei var det til Mehamn-Gamvik- Kjøllefjord. Vi var innom Ifjord Camping og fikk vafle og kaffe hos en Polakk før vi dro til Mehamn.
Jeg får være like tørr som Finnmarkingene: ” D e langt å kjøre tell Mehamn førr å se den fine veibiten mellom Mehamn og Gamvik”. Ganske nøyaktig 200 kilometer. Men sånn var det jo til Vardø og Båtsfjord også.

Når man leser historien rundt Slettnes i Gamvik kan man virkelig lure på hva og hvordan folk kunne leve der for 8000 år siden. Og samene sier de var først?? Rett til land, vann og olje??














Vindmølleparken i Gamvik var et stort politisk tema i flere år før den ble bygget. Både kostnader og beliggenhet så nær bebyggelsen var omstridt. Vi syntes den var helt grei, vi. Verdens nordligste fyr på fastlandsnorge på Slettnes er en påminnelse om at nå kommer vi ikke så mye lengre nord. Vi kan se Nordkapp i det fantastisk klare været.

Tilbake til Ifjord, der eieren var kommet hjem, og hadde avløst de polske gjestearbeiderene. ” E d lov å feske i ælva” spør jeg. ”Ja” svarte han. ”Feskerætt føll me i prisen når dåkker bor her”. ”I kulpen neffør vinduet her står en firekilos o en tokilos, bære fesk”. Klokka var 9 om kvelden, vi surra nåen pølse på panna i brakka, som var ombygd til campinghytte, spiste, å Hedvik bikka seg på køya. To minutter senere var hun borte. 440 km med mange inntrykk setter spor. Jeg krøp etter, og dro dyna godt opp. Ikkeno fisking i dag heller.

Neste dag har vi ingen planer, bare lengre vestover, og at vi skal finne noe. Når vi forlater bunnen av Frierfjorden kommer vi snart til en vei som tar av til venstre og innover vidda. Vi kjører inn der, og etter noen hundre meter finner vi det vi ser etter. Gamma på Laksefjordvidda. Vi trodde den var lenger inn på fjellet, men her var den altså. Stoppet syklene, fram med fotoapparat og fotograferte TV-kjendisen fra Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Surra rundt på baksida, og fant døra åpen. Hei, sier jeg til Hedvik, her er det folk hjemme. I det samme stikker en liten fyr ikledd bare undikken hodet ut av døra mens han tørker hodet. ”Vælkommen t han Per i gamma” sa han. ” Kom inn, kom inn. ” Æ måtte bære bade mæ, førr æ må ne t fålkeskikken i begravelse t ei gammel dama i dag” sa han. ”Dåkker har no ti t en kaffe? Æ har på kainna”. Det hadde vi jo tid til, og fyren kledde seg mens vi skravla og utvekslet hvem, hva, og hvordan havna vi der. ”Såg dæ på TV førr mange år sia” sa jeg. Etter det har jeg alltid ønska meg å bo sånn når byråkratiet er som værst.


Gammen va akkuat som æ tenkte, og omtrent så stor som jeg tenkte også. Bad, bod, do, sauna, og stue-kjøkken-sovedelen var sikkert 30m2. Stilig. Vinkelsofa og alt. Ikke strøm, vann eller kloakk. Per kunne fortelle at gammen kunne stå forlatt på vinteren i over en uke før frosten begynte å snike seg inn. Tre kvart meter med torv på utsiden sørget for det. Billig og effektiv konstruksjon for å holde på varmen. Det er enkelt å sjønne at har man først fått varmet opp en slik konstruksjon, holder det lenge.
Blir det ikke ensomt om her ute helt alene, spør vi. ” Om sommarn ræk d folk førrbi stødi vækk, sånn som dåkker, mæn e æ no mykje ute å feske eiller høgg ve åsså. Om vijntern kaninn d bli langsamt av å t. Då sætte æ bære speieln på borde, åsså snakke æ me han Per. Då får æ stort sett di svaran æ vil ha” sa han Per, å flirte lurt. Vi skulle innover mot Laksefjordvidda for å se oss om.
Han måtte jo ned i bygda, å legge “eska” i jorda, som han sa, men vi kunne jo komme innom i kveld, når vi kom ned igjen, på en øl og en prat.

”Makk” sa jeg da vi kjørte innover dalen. ” Vi har makk, feskestenger,telt og soveposa. I dag ståppe vi her i dalen å campe”. Vi dro så langt som asfaltveien gikk innover langs de store, oppdemmede vannreservoarene. Fint var det, men litt ”luftig” innpå vidda. Tilbake på tur ned dalen campa vi ved et lite vann. Fikk akkurat nok ørret til middag, og med et glass rødvin til ble det bankers. Fikk brent opp vedlasset som Hedvik hadde blitt påprakka i Båtsfjord, og kosa oss veldig ved vannet. Kveldssnacks medbrakt helt fra Spania ble også svingla over bålet, og servert på pinne.

Ny morgen, og enda en ny-delig dag i anmars. Alta er målet, og planen er å ta korteste vei. Siden vi la oss da det ble mørkt dagen før, var vi tidlig oppe. Tror vi var klare til start allerede klokken ni. Stille ved gammen da vi passerte, kanskje Per fant noen andre å ta gravølet med?
Kort etappe over Børselvfjellet til Lakselv. Reinøya innerst i Porsangerfjorden er veldig trolsk, og i dette fine været ubeskrivelig. Blankskura fjell. Blankskura av hva? Vind? Samme grønne brefargen på sjøen.
Vi stoppa i Lakselv for litt fyll på både tank og kofferter, før vi dura videre mot Olderfjord og Russenes. Ingenting var sagt tidligere, men vi bare vekslet et par setninger. Nordkapp? Ja. Altfor fint vær til å la være når man er så nært.
God fart utover, og stoppa ikke før Honningsvåg. På vei utover tenkte jeg på den gangen for to år siden, da jeg var langt inni Porsangerfjorden og snudde med et Seismikkfartøy med 8X6 kilometer med kabel på slep. 900 meter bred og 6 kilometer langt. Bra størrelse fartøy ja? Bare måtte så langt inn for å komme unna tåka, slik at vi fikk helikopter på dekk, og kom oss hjem.
Rein på veien. Flokker med ørn og falk, opp til 5-6 stykker samtidig. Tyske bobiler og en ku. Skiferen var liggende her. Ikke stående på skrå som lenger øst.








Honningsvåg, 15 Grader, stille og sol. Noen hadde kledd på seg kortbukse, og var ute på joggetur. De var så bleke at jeg fikk vondt i øynene. Reinsdyr beitet i hagen til folk midt i Byen, og nordgående Hurtigrute Polarlys lå til kai. Svære snøskjermer på brinken nordøst for byen vitner om hvordan forholdene kan være om vinteren. Honningsvåg må være like stor som Hammerfest angående antall innbyggere. I alle fall i sentrum. Fin by. Etter en kjapp lunsh ( pølse og softis) kjørte vi til Nordkapp. Ingen av oss hadde vært der før. Utrolig fin motorsykkelvei opp fra Honningsvåg. Særlig begynnelsen. Jeg måtte ta en ekstratur opp og ned bare for gøy.
Berta i bilettluka på Nordkapp var fra Berlin, og jeg med min dårlige hørsel hørte Tallin. Jaja. Første dagen med slikt vær denne sommeren sa hun. 14 grader, nesten vindstille og ise klart på platået. Vi tok oss ikke tid til å gå inn, og reagerte på at vi måtte betale dyrt for å komme inn på platået. Det burde ikke vært lov. Naturen i Norge SKAL være allemannseie. Tok noen bilder, snudde og dro. Siden vi hadde en avtale om å møte noen i Gargia i Alta, var det bare å stå på. Nærmere 550 kilometer skulle kjøres i dag.









Olderfjord har en kro hvor vi skulle spise. På en plakat ved disken sto det” løvbiff med tilbehør” Hva er tilbehøret, spurte Hedvik. Jenta skjønte ikke spørsmålet. Hva serveres til, spurte Hedvik. ”Jaaa..Poteter..jaaa …Brunsaus, jaaaa…salat.. jaaa”. Hedvik sa, POTETER og bruns….så tok hun tegninga og ba om løvbiff med pommes frites og salat.
Jenta var åpenbart ikke norsk. Jeg snudde litt på hodet og så et fjell av en Nordmann ved siden av meg. Stille sa jeg” e d fan ikkje nåen som snakke Norsk i d her lainne lenger”? Han gapflirte å sa. ” vi har vorre roint me bobil i fjortendaga i Finnmark no, å d e ingen stan dæm snakke norsk på campingplassa å serverings-sted”. ”Tragisk sa æ. Gidd ikkje ongdomman å ta sæ sommarjobb”? Da kom jeg på mine egne to som satt og koset seg i skyggen i Spania. ”Hoill bærre kjæften du” sa jeg til meg selv. Maten var grei, vi spiste, og kjørte videre.

Fint med GPS. Den finner av og til fram, men gjerne via noen omveier, så i halv åttetida parkerte vi ved Gargia Fjellstue og fikk ei hytte. Han som tok imot oss var norsk, men tilreisende sommerjobbgutt. Et fint sted langt inni furuskogen. Gargiaveien går helt opp til Kautokeino, men er bare en sti siste biten.De forteller at man ikke alltid bør bruke GPS. Det gjorde en semitrailer fra Litauen. Han kom oppover dalen til han sto fast. Det ble et svare liv for å få han derfra. Han kom nordfra, og hadde lagt inn korteste rute til Kautokeino. En Italiener kom andre veien en gang, i bobil på ettervinteren. Han kjørte seg så på hodet i en snøfonn at han måtte øses ut av den.


Like ved Gargia Fjellstue har mitt søskenbarn og samboer nettopp bygd hus. Tømmerhus. Selvlaftet i Luster, hvor han kommer fra. Så demontert igjen og fraktet til Gargia og satt opp. Bra med tiltakslyst, ja? Vet ikke helt hva de lever av der oppe, men de har i alle fall en haug med Huskyer, og har deltatt i Finnmarksløpet flere ganger. Litt kvelds-slarving et par timer, så trasket vi oppover til hytta og tørnet inn.

Neste morgen hadde vi vært på tur en uke, og målet var mine foreldres residens på Lakseide i Malangen.
Først litt formiddagskaffe hos slekten, så nordover, så vestover Langfjorden og sørover igjen. Like før Kvenangsfjellet kom regnet, å det var ikke lite! For første gang på en uke møtte vi regn. Med blankslitt bakdekk ble jeg litt anspent i salen. Over fjellet kunne vi ikke holde mer enn 50, for det var så dårlig sikt. Fyllte bensin og spiste i Sørkjosen, og skjønte at resten av dagen ble våt. Det høljeregnet! Hun som serverte på Bios var forresten heller ikke norsk. Vi ringte Lakseide og fortalte at vi var på tur dit.



Nedover mot Nordkjosbotn så vi at det var klarvær vestover mot havet, så resten av turen ble tørrere. Hansker og sko var gjennombløte. Ved ankomst Lakseeide hadde de skjønt ståa, og det var fyr i ovnen og varm middag klar. Godt å komme i hus og få tørka seg opp.
Vi var tidlig fremme der, og vi hadde så mye å fortelle fra turen, at det ble seint før vi køya.


I morgen skal vi videre mot Trondheim og jeg har ikke bakdekk. Det er både blankslitt og lekker luft.
Hvor søren får jeg tak i et bakdekk sånn plutselig??

Hedvik og Eivind på tur.

Motta nyheter