Casaramasa.com">

MC-tours in Spain



Vi startet ca 10:30 fra Casaramasa, vårt hjem i Alfaz del Pi, 9 Mai 2011. Det var en fin dag med sol og lite vind. Noe forsinket, siden ”kånå” ikke ville starte like etter jobb på søndag. Måtte jo pakke pudderdåsa, må vite! Derfor ble også hele ruta forandret, slik at sist ble først, men ikke minst.

Kånå ble oppsatt med BMW 1200 GS, siden jeg nettopp hadde hentet en ny BMW 1200 Adventure. Hun hadde også GPS `s en montert der. Så da kunne jo jeg bare dilte etter, som menn er kjent for å gjøre på tur. Vi evner jo heller ikke å gjøre to ting samtidig, så jeg fant ut at GPS`s en kunne bare stå på den sykkelen. Man må jo ha med seg en navigatør!!

Kjedelig motorveikjøring til Murcia, og innover A-30 til Cieza. Man må jo ta en transportetappe av og til for å komme raskt dit man vil. Slik er det bare. I Cieza tok vi av til babord, og begynte på en snirkeltur vi aldri trodde skulle ende. Først kjørte vi mellom plomme og ferskentrær. Holdt på å bli tatt på færsken da jeg nappet en plomme fra treet for å finne ut hva det var. Det bar i vei utover eftan. Calasparra, Moratalla og derfra inn på MU-702.

Forbi El Sabinar og Nerpio, videre passerte vi en liten landsby, Pedro Andrés som bestod av vel 20 hus og hvor vi endte ut på noe som lignet en gårdsvei. Det ble både smalere og mer svingete, og en stund var jeg skeptisk på om vi skulle møte et ”calle cortada” skilt, som da ville bety at vi måtte steike langt tilbake igjen for å komme rundt. Oppover og innover, langs sauefarmer og hesteskit. Toppen lå vel ca 2000 moh, men det føltes som det var høyere. De siste milene før vi kom inn på den veien vi hadde planlagt, var det bare” delvis asfalterte veier” og vi fikk oss noen smeller i huller som vi oppdaget for sent.



Glad og lykkelig var vi da vi endelig kom ut på neste vei, A-317, for da skjønte vi at vi ikke hadde så langt igjen til ”folkeskikken”. En liten pause i bakken, med vann og baguett, under ei svær Pinje (Piño), før vi kjørte til Santiago De la Espada. Siste biten ned i elvedalen og opp på andre siden var virkelig verdt å se. Nydelig og spektakulær natur – og veier.
Sliten og trett etter ca 300km og minst 8 timer, tok vi inn på det første hotellet vi fant. Hostel San Francisco. I disse småbyene innover er det er gjerne slik at på den første plassen med best skilting holder ”væreieren” til. Der får du hjelp til alt du trenger. Det er bare å spørre. Stort dobbeltrom som hadde sofakrok, 7m2 bad og eget soverom. Kjapt ned for å få koden til internett. Det fikk vi jo ikke til å legge inn, så jeg måtte ned igjen.

Karen bak disken hadde heller ikke greie på dette, så han ringte likegodt en kompis. 2 minutter senere dukket det opp en kar i døra som hadde greie på slikt, han ryddet opp, fikk et tusen takk for hjelpen, og dro igjen glad og fornøyd. Hotellet var gammelt og erverdig, med masse utstoppede trofeer i spisesalen. Vedkassa ved den store åpne peisen i spisesalen rommet i alle fall en halv kubbik ved, så det blir nok kaldt innover der om vinteren.



Dag 2 skulle vi videre, og det ante meg at det ikke kom til å bli mange kilometer denne dagen. Hadde jo studert kart og internett på kveldene en hel uke da jeg planla turen. En fantastisk flott tur gjennom naturparken Sierra de Cazorla. Vi passerte Hornos, kjørte langs Embalse de Tranco Beas på A-319 mot byen Cazorla. Hele dalen og damområdet vi passerte var grønt og frodig. Vann klukket og sildret alle steder. I bunnen av dalen rant en fin krystallklar elv, med fine fisker i. Ønska meg ei fiskestang, gjorde jeg.

Vi surra og kjørte, stoppet og tok bilder, kjørte videre, stoppet for en matbit, pratet og kosa oss. Masse hoteller og sikkert en fem kilometer lang campingplass i bunnen av dalen vitnet om mange besøkende om sommeren. Godt vi valgte denne årstiden, for det var nesten ingen trafikk. Ute og oppe av dalføret kom vi utpå en skrent med fantastisk utsikt. Det er ikke tvil om at Spania er et jordbruksland. Så langt vi kunne se var det bare plantasjer.

Fra Cazorla kjørte vi A-322 til den møtte A-315 og derfra videre til Quesada. Derfra fant vi ut at vi skulle kjøre langs C-323 til Tiscar og derfra videre til vi kom innpå A-315 igjen. Det angret vi jo så absolutt ikke på. En fantastisk tur opp til 1183 m og derfra videre nedover et fantastisk flott dalføre, og hvor det dypt nede i elvejuvet lå vannfylte grotter. Vi tok oss ikke tid til å titte innom dem for tiden gikk fortere enn det vi klarte å kjøre (OG stoppe å ta bilder og se) langs disse flotte veiene.



Vi fulgte A-315 til Pozo Alcon og videre forbi Embalse de Negratin og inn til Baza hvor vi skulle overnatte.
Vi skulle egentilg finne Cuevas el Guindas i Baza denne dagen, men siden ruta ble snudd på hodet, og vi ikke hadde ringt på forhånd, måtte vi bare ta inn på et annet hotell i Baza.

Cueva el Guindas er et hotellkonsept som er basert på gamle kalksteins huler folk bodde i for noen hundre år siden. De skal holde en jevn temperatur på rundt 20 grader hele året. Synd at vi ikke fikk sett det, med det kommer vel flere turer. Er jo bare en dagsetappe hjemmefra. Vi tok inn på Hostal Anabel og det funket helt greit. Og med en liten takterasse kunne vi ta oss et glass vin fra Mercadona over gata, i ro og fred i kveldssola før vi gikk i hotellets restaurant og fikk oss litt middag.

Tredje dagen ble det berg og dalbane. Fra Baza, ned til Caniles og derfra gjennom naturparken Sierra de Baza, forbi Los Olmos, ned til Escúllar og ned på A92. En flott vei for oss to-hjulinger. Så bar det nordover A92 mot Guadix, også til venstre mot La Calahorra og en matbit der på et flott hostal som vi fikk tatt i nærmere øyensyn. Hostal Rural Labella.



La Calahorra ligger på nordsiden av Sierra Nevada og kan være et flott utgangspunkt for senere turer. Derfra bar det tverrs over Nasjonalparken Sierra Nevada langs A337 over Punto De la Ragua mot Laroles. Punto de la Ragua er rå!! Minnet om utsikt og byggeskikk vi fant i franske og italienske alper. Vi trodde ikke slikt fantes så langt syd i Spania. 2000 moh. Grønne gressbakker og hus med skiferlagte tak. Kyr og geiter i veikantene.

I Laroles valgte vi å ta til høyre, og forsatte GR-431 langs Alpujarra de la Sierra til Valor, Bérchules, Trevelez, Capileira, Pampaneira og Lanjaron. Denne veistrekningen var fin å kjøre, men veldig seinkjørt. Litt smalt enkelte steder, dyrisk svingete, og så utrolig mye flott å se på hele veien at vi stort sett bare luffet bortetter i 30 kmt.
Dette er helt klart et utgangspunkt for en senere tur. Direkte til dette området, som heter Alpujarra. Ta inn på et av de mange hotellene, og bare kose seg en uke på MC. Fra nesten alle disse småbyene langs denne veien går det grusveier innover som kan utforskes til fots eller på to hjul.

Vi surra og kjørte hele dagen, for målet var et flott hotell jeg hadde funnet i Niguelas, helt på vestsiden av Sierra Nevada. Alqueria de los Lentos, hotellet vi skulle til, fant vi aldri, selv om vi var og lette etter det to ganger på turen. Vi kjørte oss ”fast” oppi Niguelas, i bratte gater som var bare halvannen meter breie, og når man da møter biler på en meter og åtti, og må legge inn reversen i unnabakke, så jeg at det begynte å ryke av hjelmen på hu foran meg. Nesten grinete endte vi opp i nabobyen Dúrcal, parkerte rett utafor døra hos ”Vær eieren” på Hotel Mariami og trampa inn. Jada, rom, nydelig mat og vin hadde de. Da kom humøret på plass igjen.

Dag 4. Vi skulle til veis ende opp til Sierra Nevada. Veien går helt opp til Pico Veleta som ligger på nesten 3400 moh. Startet ut på motorveien, kjørte på utsiden og forbi selve byen Granada og dreide innover mot fjellet. Det bar i oppover lange slake kurver som innbød til god fart, men selfølgelig var det en fjått av en buss midt i bakken, og kun heltrukket midtlinje hele veien. Vi kom da omsider oppover mot toppen, men ble stoppet av en militæmann bak en bom på bare 2525 Moh, 1000 m lavere enn målet. Grhmmph!!!



Vi som så for oss at vi skulle nå toppen – europas høyeste punkt som det går vei til. Naturreservat!!! Kun lov til å komme opp der i buss!! Hvem søren ønsker å kjøre buss til toppen??!! Tre Tyskere kom durende like etter oss, og de kunne fortelle at det gikk en grusvei opp fra Capileira, på andre siden av fjellet. Farsken!! Det var jo der vi var i går!!! Vi får ta den topp-turen neste gang.

Full fart ned fjellet etter en kjapp kafferast. Men – så der gikk det jo en vei til høyre og oppover igjen?? Vi prøver!! Den var jo mye mer gøy, ingen trafikk, og vi fikk en rundtur til i fjellet. En lunchpause på en av restaurantene i fjellsiden før det var nedover igjen, rett forbi Granada. Gidder ikke slike store byer som Granada. Får bare abstinens og klaustrofobi, og orienterings problemer og……..Nei fyttekatta!! Da er det bedre med Ulf Lundells Øppna landskap!! Jeg er jo en enkel mann, fra enkle kår i Troms. Storby kan de bare ha!!

”Vi ska t Nerja”, sa kona, og da veit vi jo hvordan det blir. Tok av motorveien og kjørte mot Veinta del Fraile og Otívar. Nedover slake daler via noen småveier og bortover jordbruksland en lang stund nedover mot kysten. Jeg trodde det skulle bli sånn bortetter helt ned til kysten. Så kom vi plutselig utpå en kant, og dæsken han ramli førr noen fjell!!



Derifra bar det nedover, bratt og svingete og etter en god halvtime var vi nede ved kysten. Vi tok til høyre ved Almunécar, innpå N 332 sørover mot Nerja og Malaga. Nydelig vei mot Nerja, for engangs skyld med Hedvik bak meg, så da dro jeg på litt i herlige svinger.

I Nerja havna vi nede på stranda, og der var det ingen hotell, bare utleieleiligheter, barer og slikt. Vi måtte litt tilbake og opp på kanten. Kjørte etter første skilt til Hotell, og fant et pitte lite med fire rom. Hotel California. Eieren var fra Sveits, og bodde på loftet. Her fikk vi kjørt syklene innforbi porten, og den ble låst. Greit nok, men vi drar nok ikke tilbake dit. Siden vi har nok av bilder fra strand og sjø, hengemager og lange lyse pupper, tok vi ikke noen bilder her. Sveitseren anbefalte en resturant lenger nedi byen, der gikk vi og fikk oss en god, og dyr middag.

Dag 5 startet med fottur på stranda før frokost, fikk noen brødskalker, marmelade, smør, juice og kaffe. Typisk kontinental frokost. Det er ikke akkurat ”æsk å flæsk”, men det hjelper jo litt på blodsukkeret. Kaffen er nå likevel det viktigste!!

Starta ikke før klokka tolv, og skulle sørover til Malaga og innover mot Valle de Abadaljais. Der skulle vi innom og hilse på et par norske damer som driver en liten Posada – Humlebeehome.com. Veien gikk til Malaga, og forbi! Det skulle vi jo ikke, så vi rota en hel stund for å komme tilbake på oversiden av byen og inn på riktig vei. Dura opp forbi Pizarra langs A343 før vi tok av og ”ut i avmarka” til disse damene. Lange åser, smale veier som hadde fått mye juling etter en tre måneders regntid året før. Tildels rast ut enkelte steder, og bare nødreparasjoner.



Posadaen lå åpent til, midt i blant mange gresskledde åser, med sauebønder, grasproduksjon, og en og annen farm. Minte litt om landsbøgda hjemme, i dalstroka innafor. Damene var søte de, med malekost i ene handa, og en fin liten bar gjemt nedenfor terassen. Trodde det var utedoen jeg?? Selvfølgelig hadde de fullbooket akkurat denne dagen, så vi fikk ikke sjekka ut baren. Men vi fikk oss en koselig prat og en forfriskning, idet gjestene kom ramlende inn.

Noe nord for Posadaen ligger Embalse de Guadalahorce, og Fuente de Piedra. Damanlegg med fine fjell bak, helt sikkert verdt en dag eller to å utforske. Men det skulle vi ikke ta oss tid til denne gangen. Humblebeehome anbefales som et godt ugangspunkt for å utforske disse områdene, både damanleggene bak, El Torcal og nedover mot Monte de Cabra og Sierra de Ronda. Vi hadde planer om å kjøre ned til kysten neste dag, og kurse nordover mot Almeria og Cabo de Gata. Men damene anbefalte oss å kjøre innom Nationalparken El Torcal, da vi skulle videre. Den skulle være særlig fin i kveldssol.

Vi fulgte anbefalingen og kjørte til byen med det velklingende navnet Villanueva de la Concepción. Derfra opp til Torcal. Parken var flott. Her kunne man sikkert brukt en hel dag på å gjøre ingenting. Bare rusle rundt og nyte roen. Toppen ligger på 1370 Moh, og sandsteins formasjonene var skikkelig trolske. Alt dette lå under vann for mer enn en million år siden, og når jordplatene flyttet på seg, ble det skyvd opp. Man kan se afrikas kyst herfra hvis det er klart.



Det var blitt godt utpå ettermiddagen da vi durte derfra, nedover asfalt og grusveier på kryss og tvers for å ta en snarvei tilbake mot Granada. Vi gjorde et nytt mislykket forsøkt i Niguelas og kjørte oss fast på leting etter hotellet med stor H. Det ble mørkt før vi slukøret nådde tilbake til hotel Mariami i Durcal for andre gang på denne turen. Denne gangen bestilte vi en suite, som var akkurat likt det andre rommet vi hadde tidligere, bare litt større, og med plass til en liten toseter og en stol ekstra. Nesten til dobbel pris da, så det var vel egentlig ikke verdt.

6 Dagen. Gidda ikke meir kavring å marmelade til frokost, så vi bestilte Æsk å Flæsk. Albuñol, Almeria og Cabo de Gata var målet i dag. Kjørte nedover langs N-323 en bit mot kysten, langs Embalse de Béznar og tok av på A-346 til venstre langs Rio Guadalfeo langs Sierra de Lújar. Dette området ligger rett sør for Sierra Nevada, og vi hadde god oversikt over det da vi kjørte den øvre veien Alpujarra de Sierra to dager tidligere.

Vi fant noen småveier som så svingete ut og derfor tok vi av opp mot Fregente, derfra mot Rubita og mot Polopos. Fikk svinget oss skikkelig innimellom flott natur og landskap. Kjørte videre mot Sorvilán og derfra ned til Albuñol og ned til kysten og N-340. Derfra bar det østover til Almeria. Etter lunchstopp der gikk turen mot Cabo de Gata.

Cabo de Gata skulle være så flott, og det var også omtalt i en bok om motorsykkelturer i Spania som vi fikk hos en venninne like før vi startet turen. España en Moto. Den hadde jo beskrevet de fleste av de veiene vi allerede hadde kjørt, men denne dagen ble vi litt skuffet. Det var flatt, det var sekstsisoner, det var rett fram, og mer trafikk.
Vi kjørte utover langs kysten og stoppet og hørte etter overnatting ett par steder, men det var fullt for natten. Vi fortsatte utover mot fyret for å fortsette rundt mot naturparken, men der var veien stengt på grunn av ras, så vi kom ikke dit vi hadde planlagt.

Så da måtte vi snu og kjøre tilbake til landsbyen El Cabo de Gata, hvor vi fant et greit hostal for natten, og gikk på stranda for å se på folkelivet og fant oss en liten bar på stranden.



Jeg og fruen liker slike utkant steder. Hippier, lesber, homser, lokale fiskere og tilreisende gjestearbeidere. Sjefen, som gjerne er bareieren, med svær mage og godt humør, men også full av autoritet. Blir kaldt Papa av de besøkende. På en lørdagskveld var alle samlet på strandbaren, og det er bare kos å sitte å se på folkelivet, og filosofere over livets finurligheter.

Etter en ny morgen med kontinental frokost, kjørte vi opp til motorveien fra Almeria og satte nesen rett hjem. Gjennom raserte Lorca, som ble rammet av jordskjelv tidligere i uken. Forresten, så kan man gjærne skippe ruta via Lorca, og heller kjøre kysten nordover. Det lukter så jævli grisebærsj i hele det området, at om det er lite gøy å kjøre motorvei i utgangspunktet, blir det ikke bedre med møkkalukt. Denne dagen var den sureste vi hadde på hele turen, med temperaturer på 14-17 grader. Nå har jo jeg kjøpt meg ”sommerklær”, og buksa er egenlig bare en videreutvikling av en nettingstrømpebukse, så jeg ble kald. Hufsen og hutrete stoppet vi like etter Lorca og da måtte jeg på med regndressen for å stoppe vinden. Første gangen jeg hadde på den.

Til avslutning vil jeg fortelle at hele veien ramla vi bare inn på første og beste hotell når vi var lei av å kjøre. Rommene var fine, rene og hadde det som trengtes. Vi kunne ønsket oss et kjøleskap om man skulle bo lengre på samme sted. Hostal eller en og to stjerners er stort sett det samme, og prisene var hyggelige, både på rom og mat. Så lenge man holdt seg unna de store turistområdene nede langs kysten.

Frister dette til å bli med oss på en tilsvarende tur…..? Ta kontakt så planlegger vi for dere.

Motta nyheter