Casaramasa.com">

MC-tours in Spain

Har ikke bakdekk!! :(
Søndagskveld i vakre Malangen. Må til Tromsø et ærend i morgen tidlig. Velger å ikke ta sykkelen til byen, både pga været og sannsynligheten for at ingen har dekk der sånn helt plutselig så seint på sesongen. Leter på nett nedover landet, og finner egentlig ingenting. Enten har de ikke, svarer ikke, eller jeg er for dårlig kjent. Det ender med at jeg bestiller nye dekk i Ålesund. Dit er det langt. 1400 km. Er urolig, og i dårlig humør. Dekket lekker også! Vil det holde så langt?


Da kommer løsningen fra mamma: Ta hurtigruta, vel. Genialt forslag! Sjekket litt, og fant at Trondhjem var beste avstigningssted. 1000 km mindre å kjøre. Klokka 03:00 morgenen etter fyrte vi i gang kompressoren i garasjen så vi fikk fyllt luft før avgang. Det var kaldt, og regndråpene fra dagen før var frosne på toppkoffertene. -1,5 grad. Phøyy! Det var nå fortsatt bare 28 august!! Kjørte forsiktig til Finnsnes, og gikk ombord i sørgående Polarlys. Samme som vi så på nordtur i Honningsvåg noen dager før. Dekket hadde allerede mistet 0.4 kg luft på bare en times kjøring. Vi var veldig glad vi valgte denne løsningen. Vi gikk fornøyd til køys etter å ha stroppa syklene og sjekket inn. Hedvik var en liten spasertur på land da vi kom til Stokmarknes og utpå ettermiddagen fikk vi med oss både Raftsundet, Trollfjorden og Svolvær ute på dekk i flott vær. Der kom vi i prat med tre svenske motorsyklister, hvorav den ene av dem hadde sommerhus like ved der vi bor i Spania. Sykt hvor liten verden er.



Det ble nesten for rolig for oss ombord, så neste dag bestillte vi guidet tur til Vega-øyene som er på UNECOs verdensarv-liste.
Da vi gikk ned “lembrua” fra Hurtigruta i Sandnessjøen og skulle på denne turen, sto det ei lita dame der med et skilt høyt hevet over hodet som det sto VEGA på. Hun hadde lys sommerjakke, svarte tights, og sandaler på. Jeg gikk ned og bak henne for å komme rundt. I det samme jeg passerte sa jeg
” Blir du lengre i arman av å stå med de rett opp med det skiltet i hendene”, spurte jeg. Hun snudde seg. Ronja Røverdatter, med masse lyst hår. Lignet litt på Cecilie Skog, tenkte jeg. Masse smilerynker og øynene lyste opp da hun skjønte jeg tullet med henne. Isen var brutt, og hver gang hun hadde et ledig øyeblikk i guidingen kom hun bort til oss og pratet og fortalte. Som om den lille holmen vi passerte like før vi kom inn til Brønnøysund.
P- holmen, P-kaill-holmen. Fattigmannsplass. Det lille huset som sto der var nå nydelig restaurert. Hun fortalte et sagn om at kona der for mange år siden hadde fått et barn mens mannen var på Lofotfiske. Ungen døde bare etter noen uker, men kona syntes den var så fin. Hun ville ikke begrave den før mannen hadde fått se den, så hun saltet barnet i en tønne til gubben kom hjem. Slik fikk mannen se barnet før de begravde det.


Dette var første dagen denne sommeren at guiden kunne ha på kjole,tights og sandaler, sa hun. Nydelig nord-norsk sommervær. Passerte fjellene de syv søstre og la bak oss Dønnamannen på turen ut til Vega.
Ærfugløyen Vega var en gang stor på edderdun. Ærfuglen, eller E, som det heter der ute, var regnet som et husdyr en kort tid om sommeren. Når de skulle velge seg reirplass om våren, måtte det være så stille at urolige unger ble sendt til slektninger på andre øyer, og kattene ble satt i bånd.
E-hus, E-reir, E-dun, og E-post?
Det tok en hel måned å rense en kilo dun. Men en kilo dun var ofte mere verdt enn en hel vintersesong på Lofoten for en mann. Og dunpengene – det var kvinnenes penger!








På tur inn til Brønnøysund med hurtigbåten var vi innom Himmelblåe Ylvingen en snartur.
Senere på dagen fikk vi med oss Trollhatten også, og hurtigruta gjorde en sving utover så vi fikk tatt bilder av hullet i hatten.

Verdens vakreste sjøreise er helt sant! Men guuu så kjedelig det ville vært med en rundtur!! Altfor rolig for to yre motorsyklister som egentlig bare vil kjøre og oppleve på egen hånd.

Neste morgen var ankomst Trondheim og vi var uthvilte og steinklare i resepsjonen en time før vi slapp ned til syklene. Vi fikk låne luftslangen og fikk fyllt på dekket 3.5 kilo. Kom oss av båten i åttetida, og kursa rett mot E39 mot Kristiansund, med en meget god grunn. Atlanterhavsveien. Litt spent på hvordan det ble å passe med ferger og sånn – vi hadde jo avtale på AMS i Ålesund klokka tre på ettermiddagen. Vi fikk oss en liten pause på fergekaia i Kanestraumen, vi kom akkurat da ferga gikk. Satte fra oss syklene i køen, og gikk på nærbutikken like ved. På tur tilbake så vi at en fyr på skooter hadde parkert bak oss. En bag på baksadelen, og velbrukte MC-klær. Han studerte syklene våre. ”Ka du lure på” spurte jeg. Det viste seg at han hadde en 74 mod R900R, som han hadde vært kjørende til Spania med flere ganger, og mannen hadde også bodd i Benidorm tidligere. Vi fikk oss en trivelig prat på overfarten.

Over på andre siden kjørte han skooter med dødsforakt, akkurat som en innfødt Spanjol. Mellom bilene og forbikjøringer med møtende trafikk imot. Etter Freifjordtunnellen lot vi han bare dra ifra. Flere fartssoner og nærmere byen, og sikkert større fare for Onkel Politi.



Rett forbi byen og ut mot Atlanterhavsveien. Det VAR verdt turen. Bare så synd vi ikke fikk gode bilder av det, og hadde det så travelt. Uti der en plass er hjemstedet til Ida- Elin, samboeren til vår sønn. Hun kommer fra Bud, eller Bu som hun som innfødt kaller det. Hun fortalte at det brukte å være mye vind der. En gang hun var ute og syklet som barn, med ti grader slagside mot vinden, kom bussen og kjørte forbi henne. Turbulensen som fulgte gjorde at hun ble kasta over rekkverket og ned i grøfa. Det tror jeg på, for jeg har vært i Lofoten på vinterfiske, og etter det brukte jeg å si at de vet ikke hva dårlig vær er inne i fjordene slik som f.eks Malangen.

Vi holdt oss unna regnskyen som lå og truet og kom oss tørr til Molde, rett i fjæra og ombord i ferga. De klappa bommen ned 30 sekunder etter vi passerte. Ankom AMS i Ålesund klokka to, og med en kilo mindre luft. Og han som skulle skifte dekk var klar til å ta den. En time, sa han. Og knapt en time og et par kaffekopper senere, var vi på hjul igjen. 3.500,- fattigere, men såå mye tryggere da. Skifta begge dekkene når vi først var i gang, ville ikke ha nådd hjem til Spania på det framhjulet allikevel. Ene fyren på AMS hadde hus i Spania han også. Og det skjønner vi selvfølgelig godt.
Dårlig værmelding sa de på AMS. SV sterk kuling og ti dager med regn var i vente. Lurest å kurse østover, komme seg unna dritten.


Siden vi hadde planlagt å kjøre Trollstigen valgte vi å dra tilbake ett stykke før vi kunne dra innover Romsdalsfjorden til Åndalsnes. RV 63 til Trollstigen. Den ER spesiell! Den er tøff! Den er rå! Tok bilder oppover bakkene, og stoppa på toppen. Tok mer bilder. Seint på ettermiddagen var det ikke mye trafikk.
Hedvik er ett råskinn å kjøre, så hun ville helt til Geiranger før griseværet kom. Ned til Valldal og ferga over til Eidsdal. Ny motbakke og fjell. Fikk mange fine bilder utpå brinken på tur ned til Geiranger, og der nede tok vi inn på Fjordhotellet. Fikk såvidt middag før de stengte kjøkkenet, vi spiste faktisk i MC-klærne.

Oppi bakken oppfor Geiranger morgenen etterpå tok vi mer bilder, og kom i snakk med et tysk par på en 650 GS. Han klaget over at den ble for lett på forhjulet i oppoverbakkene med kone og oppakning. OK. En-mann-sykkel, tenkte jeg, for ingen av de var store og tunge. De var overgitt over naturen, og over at Hedvik kjørte 1200GS. Jeg tipsa de om gamle Strynefjellsveien. Vi surra litt og tok flere bilder. Forbi Langevatn og før Breidablikk nådde vi tyskerene igjen. De hadde tatt tipset og satte kursen i retning Stryn på RV 15. Ut av Ospelitunellen ved Videsæter tok vi opp til venstre og opp gamle Strynefjellsveien RV 258. Veldig pent oppover og nedover dalen, og utrolug vanskelig å få fine bilder av sånne daler. Når kommer 3D kameraet? Stoppet oppi bakkene og pratet mere med tyskerne. De frøs og måtte røre på seg for å holde varmen. Da vi startet videre hadde de snøball-krig i veikanten. Det var fin grusvei innover fjellet mot Grotli. Og vannet som lå inni der hadde denne flotte irrgrønne brefargen i sola.


På Grotli tok vi en kaffe og svele, siden vi var i svele-land. Tok bilder av en Tysk Heinkel som var blitt skutt ned under 2. verdenskrig, full av kulehull, som de hadde satt til utstilling der. Kjempefint og gode veier nedover Ottadalen mot Lom. Vi tok en stopp ved en 1800-talls tømmergård nedi dalen og tok mange bilder. Det nye tunet var bygd 100 meter unna, så hele det gamle tunet var uberørt. Stilig. På Lom tok jeg noen bilder mens Hedvik kom i snakk med Marit og Øyvind fra Kongsberg. De skulle vestover, og vi ba dem sjekke værmeldingen.
Fra Lom gikk ferden atter en gang til fjells. Opp Sognefjellsveien, forbi Galdhøpiggen og Skagastøltind i Jotunheimen, og ned i retning Skjolden. Oppfor Turtagrø på en avkjørsel hadde de laget en peileskive med navn på fjellene rundt. Man dreide på skiva, siktet på fjellet, så leste man av fjell-navnet på skiva. Lurt trekk.

Ved Turtagrø tok vi til venstre og oppover Fv 302, Tindeveien, tidligere anleggsveien til NVE. Tollvei. 75 kr for å passere og kun plastikkpenger. Det var verdt det, men hva vet vi..? Det kunne jo kanskje vært like stilig å kjøre ned til Skjolden og rundt langs Lustrafjorden? Det bar ned Tolvmilskogen og til Øvre Årdal. Her tok vi en kort rast med litt niste fra toppkofferten. Turde ikke prate med noen, for vi var sikre på at vi ikke ble å forstå et kvekk allikevel. Svingete og bratt var det ned dit, og svingete og bratt var det opp igjen langs RV 53 i retning Tyin. Turen gikk innover fjellet, langs Tyinvannet og vestover E16 igjen til Borlaug.








Her fikk vi tatt inn på ei hytte på Eggum Gård. Koselig gul tømmerhytte med vedovn og himmelseng. Her fikk vi den nasjonalromantiske følelsen av ekte Norge. Laftede gamle stabbur og gårdsbygninger fra 1700 tallet. Ørret elv og sauefarmer. Da vi skulle hente sengklær og gjøre opp for hytta med stedets trivelige budeie, fikk jeg et lite glimt inni stua. Den var innredet på tradisjonellt gammeldags norsk vis, med brun skinnsalong, vitrineskap og mange familiebilder på veggene. Der satt stedets bondemann med lusekofte, en skikkelig Felleskjøp-caps og alt for lange ullsokker på. Godt nedsunket i en lænestol. Det som la en liten demper på bonderomantikken var at han satt og så på TV, sikkert en 60” flatskjerm, og han så på Formel 1. Hmmm.
Nede på puben, det gamle poståbneriet, fant vi en Polakk som snakket norsk, og drev stedet. En hesteinteressert investor i puben, ala Reodor Felgen, og en fyr som holdte på å rigge til karaokekveld neste dag. Vi fikk oss middag, som er å anbefale videre.
Så tøfla vi tilbake til hytta, fyrte i ovnen, åpnet ei flaske vin, og hadde det riktig så hjemmekoselig.


Neste morgen kjørte vi oppover dalen litt, og tok Eventyrveien RV52 gjennom Hemsedal og ned til Gol. Utrolig flotte fjell og daler i moderlandet. Ved Gol tok vi til høyre og kjørte opp til Geilo. En kaffe og noe “muffens” i kroppen før vi la ivei videre over Dagali i retning Uvdal. Ved Imingen tok vi av til høyre og kjørte FV 124 forbi Sønstevann og ned Tessungdalen til Tinnsjø. Vi finner mange av disse fantastiske småveiene som er verdt å se. Og å få se og oppleve alt dette på mc-salen er jo bare det beste. Videre opp til historiefylte Rjukan, som hadde ”årsfest” eller noe. Masse folk, og rallarband i gata. Tok oss en lunch der, mens vi hørte på musikken og så på folkelivet.










Videre opp FV 651 i retning Tuddal. Oppå der det var fullt av folk og biler siden det hadde vært en slik kjærringturmarsj til Gaustatoppen. Nede i dalen stoppet vi ved Heddal Stavkirke og strakk litt på beina og tok bilder. Utrolig flotte byggverk disse gamle stavkirkene.


Forbi Notodden holdt vi oss på østsiden av Heddalsvatnet og Norsjøvatnet og fikk dermed en herlig tur langs svingete småveier helt ned til Skien.

Ida-Elin var hjemme og ventet på oss. Vi fikk se den nye leiligheta deres. Førsteetablering i eget rede, sammen med vår sønn. Han var jo selvfølgelig på sjøen på jobb. Ida hadde styrt veldig med maling av både tak og vegger før innflytting. Grepa emne, det der.
Vi spiste middag på en resturant rundt hjørnet, og overnatting i residensens nyervervede IKEA sovesofa, hentet og montert samme dag, til ære for oss.


IKEA Sovesofa! Jeg måtte bryte ryggen på plass morgenen etter, slikt kiropraktorknep. Ikke visste vel vi at vi ikke hadde skjønt å få dratt ut sofaen slik den skulle være. Det fikk vi høre i ettertid. Pakket og ryddet etter oss, og takket for denne gang. Sønnen hadde tipset oss om å kjøre R32 fra Skien til vi møtte på E 18 til Oslo. Flott vei fremfor kjedelige E18.
Forbi Drammen, Asker og Bærum og ned til havna for å ta Kielferga. Farvel til Norge for denne gangen.

Fra Trondheim til Oslo klarte vi å tråkle ca 1300 km. Da har vi tilsammen kjørt 4200km i Norge på denne turen. Vi kan ikke si at vi kjenner oss igjen i alle klagene på veistandard som man hører og ser alle steder. Kanskje alt var blitt lappet og reparert iløpet av sommeren, eller valgte vi tilfeldigvis bare de beste veiene?

Hedvik og Eivind

Motta nyheter