Casaramasa.com">

MC-tours in Spain

MC-touring i Spania. Reisebrev fra Svein Olaf Eikner

Vår tur på motorsykkel startet tirs. 5. april. Kari og jeg hadde da alt vært ca. 2 uker i Spania og var altså ikke kommet hit bare for å kjøre MC, men for noen ukers ferie her i solrike Spania.

Fire dagers MC-kjøring var et innslag i vårt ferieopphold. Det ble noen minnerike dager på to hjul.

Motorsykkelen vi kjørte, en BMW R 1200 R 2007 modell tilhører Hedvik og Eivind Lakseide som driver ”MC-ferie i Spania” og tilbyr full pakke, motorsykkel, innkvartering i leilighet og guidete turer. Da vi allerede hadde vår ferieleilighet fikk vi avtale med vertinnen Hedvik om kun leie av motorsykkelen de dagene. Dette var litt før MC-sesongstart, tidlig på året selv her i Spania, og Hedvik hadde tid og ville gjerne kjøre med oss, i hvert fall første dagen. Det viste seg å bli starten på hele fire dager fantastisk fine turopplevelser .

Turene ble lagt opp i fellesskap, ut fra våre ønsker om hva vi ville se og oppleve. Veivalg viste seg å være Hedviks store styrke, hun ledet an på MC- veier med god standard og stor variasjon. Hun kjørte selv BMW 1200 GS og viste seg som en dyktig MC-fører. Vi kjørte to personer på R 1200 R, den sykkelen er jo ikke kjent for å ha den beste passagerkomforten, men Kari klaget ikke. Så har hun da også lang erfaring som MC-pasager, vært med på mange forskjellige sykler opp igjennom årene og holder ut. Vi kom fort inn i kjøringen og fant rytmen sammen med Hedvik.








En fin tirsdagsmorgen, soloppgang over Middelhavet og Costa Blanca. Litt kjølig morgenluft, men tempen steg kjapt til godt over 20 c før vi kom av gårde.

Oppe i åsen over Alfaz del Pi ligger villaen til familien Lakseide, Casa Ramasa, idyllisk med duftende appelsintrær og blomster og sw.pool. I garagen sto syklene klargjordt med fullt touring utstyr, alt på strekk der i gården. Våre kjøreklær, støvler og hjelm hadde vi med fra Norge, det var bare å få på seg og komme av gårde. Ruten for dagen hadde vi, i grove trekk lagt opp på kartet.

Vi skulle få mye med oss av natur, kystlandskap, fjell og daler. Første etappe gikk gjennom øvre del av kommunen Alfaz del Pi, der innslaget av norske og andre skandinaver i befolkningen er stort. At folk trives her blir mer og mer forståelig. Man merker seg for eksempel snart den gode veistandard, den skiller seg stort ut fra den norske, her er tydelig andre, dyktigere folk enn Statens vegvesen og Melstveit Kleppa som rår. Vi kjører på brede, litt tett trafikkerte hovedveier fra La Nucia over Callosa ned mot kysten ved den gamle historiske byen Altea.

Vi kjører bare forbi på N332 denne gang i retning Valencia og passerer også byen Calpe og den berømte klippen Penon de IFach kneisende ut mot Middelhavet. Litt etter tar vi av fra 332-en som de sier her om denne hovedvegen som går langs kysten helt opp til Frankrike. Vi kjører ned på en svingete veg til den lille kystbyen Moraira. Her er første stopp med kaffe og kakebit på en av de mange barer og restauranter helt nede ved havnen. Etter en halvtime i solen ved sjøen var vi på sykkelen igjen på veg opp og litt inn i landet. Vegen snor seg frem stadig mer kurvet i det kuperte terrenget.

Det gikk lystig opp over et lite fjell og ned mot den noe større kystbyen Denia. Fra høydene her er en fantastisk utsikt over kysten og Middelhavet. Det sies at i helt klart vær kan man se helt ut til øyen Ibitza. I Denia ble det kun fotene nedi, et par fotos og så straks videre, det nærmet seg lunsjtid. Vår restaurant ligger i Pedreguer, ved foten av et berg som vi selvsagt også måtte opp på for å nyte utsikten. Vi befinner oss jo her ved denne ”pynten” på Nord-Costa Blanca der vi ser i retning nord-øst mot Costa del Azahar og retning sør-øst over Costa Blanca.

Etter lunchen på et litt stille avsides liggende sted drar vi videre innover i fjellriket mot Jalondalen og veidelet Parcent. Topografien i dette området gjør at det blir ekstra kupert og mye kurvet veg. Fjellene, som er kalksteinsmassiver strekker seg som fjellkjeder og daler inn fra kysten i øst vestlig retning,for eksempel Serra de Bernia 1160 m. Når vi så kjørte sørover på hjemvegen ble det veldig mye berg og dalbane, men det er ”jo bære arti” som Hedvik sier på sin saftige Malangen-dialekt. Opplevelsene undervegs er mange og sterke. Nede i dalen er det varmt, ja i solen nesten i meste laget, men for all del vi klager ikke det er jo bare å åpne litt på luftingen i kjøredressen.

Vi kjører gjennom frodige jordbruksland, store appelsinlunder der den søte duften er intens. Appelsinene er modne samtidig som det blomstrer i treet. Oppe i fjellene er det mer karrig, med kaktus og tørre busker mellom stein og bergknauser. Terrasseringen er bemerkelsesverdig, disse mengder av oppmurete avsatser i terrenget der det plantes mandeltrær, oliventrær, og vindruer. Et enormt arbeid nedlagt opp igjennom tidene. Slik sitter vi på sykkelen og tenker og filosoferer mens vi leker oss fremover, vegen er målet.

Ja vegen tenker vi, så fint den ligger i terrenget, smal , svinget og bratt mange steder, men asfaltdekket er bra nesten over alt. Siste etappe i dag går over Coll de Rates (Rottenes topp) forbi Tarbena og ned mot byen Callosa der får vi med oss den utsikten over hele våre ”hjemlige” trakter, fra Benidorm i sør til Altea i Nord. Vår første dagstur er snart slutt, vi gjør opp status og sier oss kjempefornøyd om enn noe sliten, og stiv i armer bein, og bak etter mye kurvekjøring på smale veier. Det var jo tross alt vår første tur etter en lang norsk vinter. Hedvik, Kari og Svein Olaf sier takk for turen, i morgen regner vi med å være klar for ny dyst.

Onsdag, like fint vær i dag som i går, ingen tvil alle tre var klar for ny tur. Ny kikk på kartet, i dag ville vi trenge litt lenger inn i fjellet, bokstavlig talt. Et delmål var nemlig et besøk i en grotte, dryppstensgrotten La Cova del Rull.

Kl. 1000 gikk starten fra treffpunktet Avd.Escandinava i Alfas. Kari og Svein Olaf kom på R 1200 R opp fra sin Apartementos ved Playa Albir, 10 minutter unna. Hedvik var også klar på GS’n. Vi var helt yren etter å kjøre tur, og så bar det oppover de ” 1000” kurvene igjen. Første par milene gikk over samme fjellpasset som vi kom ned dagen før. Nede i dalen dro vi i nordlig retning mot La Vall d’Ebo, der i traktene ble det en kort kaffestopp på en landsens kafe/bar ved vegen. Tydlig at det var et sted også for de mange trøsyklistene som var ute på treningstur i området.

Det koster nok slit og svette i disse motbakkene. Nedover gikk det unna med de på sykkel, det gjaldt å passe seg om du møter noen i de trange kurvene.

Like før lunsj nådde vi frem til denne grotten, en P-plass ved vegen en billettluke og inngangen rett inn i fjellveggen. Den ligger i et stort naturreservat med spesielt fjellandskap,etnologiske museum og mye annet. Vi var nyfiken på denne grotte. Det er et svært spesielt geologisk fenomen. Det har dannet seg tusenvis av små og store forsteinete tapper, (istapplignende) som vokser nedover, men også oppover der det drypper. De kalles stalakitter og stalamitter. Denne grotten er enormt stor, som en naturens katedral i fjellet, med fantasifigurer i stein i fantastiske farger.

Etter denne opplevelsen var det lunch på en ekte Spansk landsbyrestaurant. Hedvik bestiller maten på spansk, og vi spiser fiskesuppe med safran og brød til, en liten lettøl, og et glass vin til pasageren.

Passe mett starter vi igjen opp BMW’ene og kjører videre, nå mer i retning sør, men ikke samme veg tilbake. Neida, det blir en fin rundtur i dag også for variasjonens del. Hedvik finner frem de mindre traffikerte veger som knapt står på kartet, et strekk over Fageca og Castell de Castell der vegen var så smal at bil og motorsykkel ikke kunne passere. En møtende bil kjørte ut av vegen og stoppet for oss , kanskje ble han skremt av bredden på BMW’n med sidekufferter. Her var vegen nyasfaltert til ære for oss, utrolig! Det svinget videre, vi følte oss som slalomkjørere, gjennom ekstra trange porter. Snart var vi hjemme igjen godt fornøyd etter turen, selv etter beskjedne kjørte 15 mil. Det føltes langt nok etter en fin dag med gode opplevelser og slike langsomme veger. I morgen blir det kanskje litt bedre veger, bredere og slakkere kurver, hvem vet,vi får se——.

Torsdag, skulle bli helt annerledes enn foregående dager. I dag ble det mer guttetur. Kari hadde bestemt seg for å ta en ” fridag” fra MC-kjøring og derved ble det til at jeg kjørte uten passager den dagen. Jeg ble invitert med en gjeng MC-venner i miljøet blant norske som er mer og mindre bosatt i Spania. Folk, med ulik bakgrunn og yrker, men med en fellesnevner, glade og hyggelige MC-turing- entusiaster. Det ble lagt opp til en ikke alt for lang dagstur på litt kjappere veger, men dog kurvete strekk, litt mer ”storslalom”, for ikke å si ”utforløyper”.

Vi startet som vanlig fra vår faste plass ved parken i Alfas presis kl 1000. Det gikk så opp i fjellet over Benimantel, forbi det kjente turistmålet Guadalest, videre til Benasau og Alcoy. Første stykket her går på bred 2 felts veg med gjennomført god merking, og sogar rødmalt vegskulder. Siden av litt mer vekslende standard, og lite biltrafikk, super MC-veger altså. Siste milene før lunch kjørte vi på en litt større hovedveg N340 mot kysten igjen. Det gikk fint unna i bra tempo, slik vegen her innbyr til. Stort sett holder man fartsgrensene i Spania, sånn 90 til 110, men å gi litt ekstra på ved forbikjøring er ingen problem.

Etter en kjapp lunsj på en bar tett ved vegen,( Bagett med skinke eller ansjos) bar det nordover igjen. Vår veg tilbake mot Alfas og Albir går parallelt med kysten, men litt inn i landet. Den snor seg mellom landsbyer, opp og ned av berg og hammer. Forbi oliventrær og gjennom appelsinlunder, palmer og lenger oppe i fjellet, kratt og kaktus. Før vi er hjemme igjen har vi lest en rekke skilt med steds og småbynavn som Aigues, Relleu, Finestrat , La Marina og Nucia. Alle sjarmerende steder med en blandet bebyggelse, gammel spansk og nyere, mer turistbaserte boliger.

Kjøringen i dag var artig, det virket som alle fant seg godt til rette i laget. Hedvik ledet for det meste an, hun er jo virkelig en av gutta. Selv lå jeg bakerst i rekken, dannet baktropp og bare koste meg hele vegen på sykkelen. BMW R 1200 R er jo utrolig lettkjørt, en lett, tung motorsykkel, kurvekjøring blir bare en lek, enda lettere uten pasager.

Fredag, vår 4. og siste dag på motorsykkelen for denne gang. Det skulle også bli den varmeste. Målet for turen var Novelda, ”en søvnig liten spansk by” ( i følge norsk reisehåndbok). Den ligger øst for Alicante, litt inne i landet, en god times effektiv kjøring på motorveg fra Alfas. Vi valgte denne transport strekningen for å ha tid til severdigheter vi hadde som mål for dagen.

Første stopp oppe på La Mola, denne merkelige borgen med Europas eneste trekanttårn, i utkanten av Novelda. Her ligger den Gaudi-inspirerte helligdommen for Maria Magdalena, et helt spesielt kirkebygg i modernistisk stil, påbegynt i 1918, ferdig i 1948. Siden er den restaurert og det siste oppsiktsvekkende prosjekt i kirken er et nytt orgel i MARMOR! Det er under bygging, og vi fikk se en miniatyr- modell av de mange marmorsortene orgelet består av. Det er nok et prestisjeprosjekt for den store marmorindustrien i området omkring byen. Vi fikk en ekstra interessant omvisning i kirken med en engelsktalende spansk dame vi fant, eller rettere sagt hun fant oss utenfor kirken, veldig sjarmerende og hyggelig.

Siden tok vi oss inn i selve byen Novelda, parkerte syklene ved en park og spaserte inn i gamlebyen, i den grad man kan kalle det spasering i MC- støvler og jakke. Solen sto høyt på himmelen og varmen slo i mot oss, mest mulig av bekledning måtte av, det er noe som alle MC-folk vet.

Her i byen finnes mange hus i modernista arkitektur men vi oppsøkte et helt spesielt bygg; CASA- MUSEO MODERNISTA bygget 1903. Dette overdådige huset i art nouveau-stil, som er fullt av snodd trearbeid, utsøkt smijern og møbler fra forrige århundreskifte tilhørte Antonia Navarro, en ung enke med betydelig formue, og ble tegnet av den feirede murciske arkitekten Pedro Cerdan. Det ble stående til forfall etter borgerkrigen, men et grundig restaureringsprosjekt har gitt de elegante salongene deres tidligere prakt tilbake. Marmortrappen svinger mykt oppover, og girlender av klatreplanter i smijern snor seg mellom balusterne.

Marmorarbeidene i Patio/gårdsplassen gjorde også inntrykk på meg, som gammel steinfagmann . Søyleganger, marmorgulv i intrikat mønster, imponerende håndverk. Etter dette besøket var det for lengst lunsjtid, ja nesten siesta. Vi fant oss en god tapasrestaurant, og bestilte mange godsaker, blant annet de store middelhavsrekene i hvitløksaus.

God og mett av både mat og drikke samt kulturhistoriske inntrykk satte vi oss på motorsyklene og kjørte hjemover samme strekket som vi var kommet. Hedvik, vår dynamiske leder, i front alene på GS’n, jeg Svein Olaf med Kari på R’n like bak. Motorveg er motorveg, litt kjedelig MC-kjøring men man kommer fort frem. Først går det østover retning Alicante der trafikken tetner noe til, så dreier vi retning nord langs Middelhavet, og jo lenger nordover Costa Blanca desto mindre biltrafikk.

Det kjøres ofte litt tett, litt hektisk her i Spania, man føler at latinerblodet i årene på spanjolene bruser hett i blant. For eksempel når det kjøres forbi på innsiden og det blir skjære slalomkjøringen på motorvegen, da skal man passe seg. Ellers er inntrykket at spanske bilister er observante og vel så hensynsfulle overfor tohjulinger som hjemme i Norge. Utenlandske turister i leiebiler i Spania er vi mer usikre på.

Ja, ja det var bare litt av inntrykkene vi tar med oss fra kjøringen i dette fascinerende landet. Oppsumert er vi storfornøyd med Spania som MC-land. Vi takker Hedvik for turen, hun og deres MC-utleie www.casaramasa.com bidro sterkt til at vi fikk fire vellykkete dager på MC i Spania.

Dette kan anbefales alle MC touringfolk, ta bare kontakt med Hedvik og Eivind Lakseide.


Les flere artikler og omtaler
Artikkel i Seniornyttt
Artikkel i MC-bladet – Når vinteren blir for lang

Motta nyheter